Tommy Olsson 2009(norsk)

Off the grid

Mosaikk har hva vi trygt kan si en lang historie bak seg. Video har en noe kortere, men den er der. Og selv mosaikkens tilstedeværelse innenfor videomediet har en historie, om ikke rent av en aktiv rolle i mediets tilblivelse - det er tross alt bygget opp av små punkter, dette elektroniske bildet. Og som med alle historier finnes det jo også innenfor disse en maurtue av alternative forløp, sidediskurser, og ting det aldri ble noe av. I arbeidet til Bjørg Taranger kan det se ut som et møtepunkt for alle disse oppstår, eller kanskje en slags transitthall? For når vi går inn i dette materialet og ser nøye på komponentene vil vi oppdage hva det er bygget av. Dette er videoloops, oftest bare noen sekunder lange, som kjørts gjennom mediets forskjellige filtre for å bli stående og vibrere i en kaleidoskopisk flimrende visuell eksplosjon. Det som skjer når du setter noe på loop - og dette er det magiske grepet alle skjønner instinktivt - er at du på en måte utfører en sabotasje mot vår oppfattelse av tid som noe med en lineær progresjon. Jeg vil strekke meg så langt som at du faktisk gjør et inngrep i tiden per se - du stopper den ikke, men du kødder med kontinuiteten i den, og slikt gir uoverskuelige effekter.

      Jeg kan ta et par eksempler; begge handler om nabofeider, tilfeldigvis. Noen av mine bekjente er over middels opptatt av det okkulte, og når jeg spurte en av de om råd angående en fryktelig betent situasjon med en nabo som ivrig hamret løs på rørene hvis jeg så mye som pustet i leiligheten min, fikk jeg det anbefalt å ta opp lyden av hamringen, for så å sette den på en endless tape jeg skulle la stå på hver gang jeg gikk ut. Jeg trengte ikke en gang ha den på noe særlig volum, bare den sto der og hamret i loopen sin. Dette lyktes meg ikke, men nevnte nabo var en grandios snorker, og jeg klarte å få noe av denne snorkingen på bandet, så jeg lot like så godt snorkingen gå på loop når jeg gikk ut. Det tok mindre enn en uke før vedkommende stoppet meg i trappen og ba om unnskyldning og fortalte om denne vanvittige migrenen. Etter det var alt stille og rolig igjen. Dette ledet til at jeg begynte å eksperimentere en del i feltet. Så hadde det seg at bakgården ofte var blokkert av noen rølpete folk som forpestet en hel sommer akkurat der. Jeg klarte å ta opp en spesielt vond sekvens på 45 minutter fra soveromsvinduet mitt, som jeg så spilte opp fra det samme vinduet dagen etter på den samme tiden - atter en gang uten noe særlig volum. Og der ble de borte for resten av sommeren. Det som skjer er ganske enkelt at man gjør et hull i tiden, og det blir ubehagelig for de det er ment å være ubehagelig for.

     Men i denne sammenhengen utgjør dette bare noe av grunnen. Det er like viktig å notere at mange, om enn ikke alle, av disse korte sekvensene dreier seg rundt, eller bygger på, aktiv bruk av et eller annet transportmiddel. Vi kan, hvis vi vil, lese dette som fragmentariske nedslag i en lengre reise, men siden jeg nå er i det humøret at jeg foretrekker å orientere meg mot det magiske blir disse å se som vel valgte verktøy i en poesi med et bestemt mål. For toget går aldri fra stasjonen - det begynner på ny der det startet for to sekunder siden, og gjør det over en skjerm dekket av det samme ganger tretti. Det viktige, og mest påfallende - det første vi legger merke til som betraktere - er selve mønstret som oppstår som konsekvens av dette inngrepet. Hypnotisk og sannsynligvis epilepsirisikabelt legger det seg tett opp imot Brion Gysin´s Dream machine i sin transefremkallende modus.

      Så, definitivt, dette er et møtested - noe som understrekes ved at andre sekvenser like ofte tar for seg noen sekunder på et kjøpesenter eller en jernbanehall - for forskjellige historier og ideer. Men det er også et tilfeldig oppholdssted, og nettopp et sted for transitt, for selv med alle disse tegnene for en reise, som statisk står og dekker oss med sitt flimmer så er det nettopp her reisen begynner. Med et så konsekvent og gjennomført inngrep i øyeblikket har Taranger på Harry Potter-vis åpnet porten til en annen verden, og vi vet faktisk fuck-all hva som finnes der. (Men der opphører alle likheter, vil jeg tro, det ligger ikke noen drager og prinsesser på lur her noe sted, altså, det gjør ikke det) Som utgangspunkt for en undersøkelse av sin egen inner space er dette en både velvillig og sjenerøs manøver fra kunstneren sin side. Du vet som betrakter hva tegnene betyr, og også at det er din egen materie, ditt eget minne, som gjør disse assosiative elementene funksjonelle. Kapteinen ønsker dere velkommen ombord. Denne reisen tar enten 2 timer og 50 minutter, eller så slutter den aldring noensinne. Vi får se.

Tommy Olsson

Bergen, 27.september 2009